Av jord - innholdsresymè

New York, the big apple. Det bor 8 millioner mennesker i denne eplehagen, og de fleste har alt de trenger, og vel så det. I byen kan du overleve fra vugge til grav på på den maten som mennesker andre steder på kloden har produsert. For det kommer ikke mye spiselig opp av bakken her, men på skyskrapertakene derimot går det an å dyrke grønsaker, hvis du er ivrig nok. For de fleste er New York uansett et landskap i stål og betong, men det er jorden folk lever av, i New York og alle andre steder på kloden. Jorden, og det vi kan tyne opp av den.

Slik starter det første programmet I serien ”Utenfor Eden”. Det er landskaper dette handler om. Landskaper vi kan overleve i. I mer enn 10 000 år har vi forsøkt å omskape vill natur til landskaper som er bedre tilpasset våre egne ønsker og behov, og landskapene har endret oss, og måten vi tenker på.

Amazonas, Peru
Vi starter reisen vår i Amazonasjungelen i Peru, der machiguengaindianerne svir ned regnskogen for å lage grobunn for små åkerlapper. Vi besøkte innbyggerne i landbyen Hullana.
Før vi mennesker begynte å dyrke jorden var vi jegere og sankere. Vi høstet av det naturen hadde å by på. Kvinnene stod for det meste av sankingen, jakt var mennenes oppgave.

Jeger og sankerlivet hadde en klar fordel. Arbeidstid. Det var nok å jobbe 15 - 20 timer i uken for å overleve. Jordbruk er vanligvis langt mer tidkrevende, men det gir også mer mat.
De som dyrker jorden, må være fastboende. Er der mat nok, blir der flere barn, og med tiden enda flere som kan jobbe med jorden. Både her i Amazonas og andre steder i verden, er det en klar sammenheng mellom jordbruk og økende folketall.

Basiskosten i de fleste måltider som Magdalena lager, er den hvite maniokroten. Bare en sjelden gang skeier familien ut med fisk eller hønsesuppe.
Inne i en regnskog er det lite næring i bakken. Det meste av næringen sitter i bladverket i trærne, og bladene skygger for sollyset. Skal det bli gode dyrkingsforhold for grønsaker og rotfrukter må det åpnes opp i skogen. Bruk av flammer er en av de eldste og mest effektive måter å endre natur til landskaper tilpasset menneskelige behov. Marino og Grimaldo vet kordan de skal gå fram. Svir de på rett måte, er det bare den delen av skogen som er nedhugd og tørket som brenner. De friske trærne rundt er fulle av vann og tar ikke fyr.
Mye av næringen i plantene forsvinner opp i luften når skogen brenner, men noe blir liggende igjen på bakken som askegjødsel. Og når sol og regn slipper til, gror det godt i brannfeltet, i alle fall noen år fremover.

Titicacasjøen, Peru
I Andesfjellene i Peru ligger et av Sør Amerikas mest forunderlige menneskeskapte landskaper.
Inkaene som regjerte her for 500 år siden, gjorde andre folkeslag til slaver. Urofolket som bodde ved bredden av Titikakasjøen, visste om en fluktmulighet.

De skapte seg en ny og flytende verden av siv. Alt var av siv. Båtene, husene og til og med øyene de bodde på. Her kunne de (overleve ved å) jakte ender, fiske og dyrke poteter og grønsaker Og når det ble for trangt, var det bare å knytte til seg et nytt stykke flytende land.

Det er først og fremst turismen som holder urofolket flytende i dag, men mange av indianerne har flyttet tilbake til fjellandskapet de kom fra. Her dyrker de jorden, som de alltid har gjort, for dette er også potetens hjemland. Men alt er ikke som før i det gamle inkalandet. Lama og alpakke er byttet ut med sau og geit og kyr.

Tibet, Kina
Himalayafjellene og danner rammen rundt beitemarkene i Tibet. Dette landet har status som selvstyrt provins under Kina. Vintrene er iskalde. Somrene er varme nok til at gresset gror på høyfjellsslettene.

Gresset gror godt på Tibetplatået til glede for folk og for omkring 10 millioner jakokser. Dette spesielle oksedyret er tilpasset de ekstreme forholdene i høyfjellet, med kulde og tynn luft.
Jakoksene blir passet godt på. De har forsynt tibetanerne med mat og klær og redskaper i mange tusen år. De har båret korn og salt og silke fra Kina til Nepal og bidratt til handel og velferd blant alle asias høyfjellsfolk.

I Chu Tan dalen bor folk fremdeles i telt. Decheng Chu Dru og familien på fem syns nomadelivet er fint. Det er praktisk å bo der jakflokken beiter. De eier og lever av 40 jakokser. For Decheng har ordet nor to betydninger på tibetansk. Rikdom og jak. Og det er ikke så urimelig, for det var gjennom samliv med husdyr, vi mennesker lærte oss å samle rikdom. Da vi begynte å holde store flokker med husdyr, var det en revolusjon i måten å leve på. Som jegere og sankere hadde vi stadig vært på farten etter mat, og for å sikre jevne forsyninger måtte vi dele fangsten med andre. Husdyrholderne hadde jevnere tilgang på mat, og derfor ikke samme behov for å dele.

Den som var dyktig eller heldig, kunne øke tallet på husdyr og tjene seg rik. Forutsetningen var at eieren ikke delte med andre, at ingen andre forsynte seg av flokken. Dette var en helt ny måte å tenke på. Det var begynnelsen på eiendomsretten. For Decheng og folket i Chu Tandalen er jak fremdeles den viktigste rikdomskilden. De bor i telt av jakull og klarer seg på det jakoksen har å by på: melk, kjøtt og ull og jakskit til å fyre med.

Den nomadiske levemåten er på retur i Tibet, og moderne jakgjetere lever et ganske annet liv. Puchong holder til i landsbyen Da. Her bor folk i helårshus. De kinesiske myndighetene vil helst ha det slik. Puchong er gift med Tsering Yuzhu. De har syv barn, og en flokk på rundt 100 jak. De skulle gjerne hatt flere dyr, men husdyrholdet er strengt regulert.

Selv om nomadefolket er blitt fastboende, så dyrker de ikke jorden. Det er for høyt og for kaldt. Det er nesten bare gress som gror her. Derfor er Puchong og alle andre i landbyen fullstendig avhengig av beitedyrene som omdanner gress til mat og klær
Da menneskene begynte å temme store flokker med dyr, var det de mest sosiale artene som ble valgt. Arter som var mulig å kontrollere og som var villig til å innordne seg. Derfor er det bare noen ganske få, av alle verdens dyrearter, som har hatt stor betydning for oss som husdyr.

Awash, Etiopia
Karayofolket i Etiopia har mye tilfelles med fjellnomadene i Tibet. Det er varmere og tørrere på slettene i Etiopia, men begge steder er man fullstendig avhengig av husdyrene, begge steder er beitepresset stort, og begge steder ønsker myndighetene å få slutt på nomadetilværelsen, som de mener er en primitiv livsform.

I virkeligheten er nomadisme en videreutvikling av husdyrholdet, som oppstod fordi det gav bedre tilgang på vann og gode beiteområder.Når Karayofolket i Awashdalen blir tvunget til å la dyrene beite i samme område hver dag, hele året, så har det sin tydelige pris. Slik ser det nemlig ut, i noen av de få områdene i Awashdalen der dyrene ikke får slippe til. I et overbeitet landskap fordamper vannet fort, og Lone får stadig lenger vei til vannkilden.

Karayufolket bor i enkle hytter og har som leveregel at man ikke skal samle seg flere eiendeler, enn det en kamel kan bære. De driver ingen form for jordbruk, og stort sett alt de spiser er mat fra egne husdyr. Særlig fruktbart er det ikke i denne delen av Awashdalen, men hvis de ikke blir jaget av konkurrerende nomadegrupper, og hvis tallet på mennesker og husdyr blir balansert opp mot naturens tåleevne, så kan Lone og folket hennes leve godt her i lang tid fremover.

Oska Denca, Etiopia
Oska Dencha ligger 2000 meter over havet, i et vanskelig tilgjengelig fjell område i det Sørlige Etiopia. Folk her bor i stråhytter og lever for det meste av å dyrke jorden.Oska Dencha ligger i det gamle kaffa-kongedømmet. Det er her kaffen har navnet sitt fra, og her drakk og spiste man kaffe i flere tusen år før arabiske kjøpmenn kom og gjorde drikken og planten kjent ute i verden.

I dag jobber millioner av mennesker i kaffeindustrien, og store skoger i flere verdensdeler er ryddet for å få plass til plantasjene. Her har de derimot ingen plantasje. De høster kaffe i villkaffeskogen. slik den ble høstet den aller første gangen. Her vokser kaffetrærne som underskog under store tropiske trær. De rydder i skogbunnen. På den måten unngår de at andre planter stjeler lys og næring fra kaffebuskene.Og slik er historien om mennesket og landskapet.. Først sanket vi de fruktene vi ønsket, så ryddet vi skogen for planter vi ikke brydde oss om, deretter laget vi åkre og plantasjer der bare utvalgte planter fikk lov til å vokse.

Før i tiden spiste folk i Etiopia kaffebønner innbakt i fett eller honning. Ingen vet nøyaktig når de fant ut at den bitre steinfrukten kunne bli til en velduftende og oppkvikkende drikk, men i Damotes hus har man lange tradisjoner for å lage kaffe. Etter at frukten er tørket, blir skallet knust og renset bort. Så må kaffebønnene brennes. Fem minutter på 200 grader, gir den beste smaken. Kaffe er nesten helt uten næringsverdi, likevel er disse svidde bønnene blitt en verdenssuksess. Damote har sin egen variant. Han drikker kaffe tilsatt pepper og hvitøk.

Horgo, Norge
Astrid Sunde er en kystkvinne. Hun bor i Austevoll på den norske vestlandskysten, i et landskap formet av forfedrene. Det er havet og fisket som har holdt liv i folket her, men alltid i kombinasjon med gårdsdrift inne på land. Derfor ble utegangersauen viktig. Denne sauerasen trenger verken tilsyn eller for. Den klarer seg selv året rundt, bare den har nok lyng å beite på. Ved å satse på en hardfør sauerase, kunne kystbøndene glemme fjøsjobben og bruke mer tid på havet, men innimellom må flokken samles. Det er lettere sagt enn gjort.

Det er mangel på menneskelig påvirkning som gjør disse utegangersauen spesielle. Andre steder har folk avlet seg fram til feite og kjøttfulle saueraser. Utegangerne ligner mer de opprinnelige sauerasene som en gang for 5000 år siden kom til Norge, etter å ha vandret gjennom Europa fra Lilleasia. De er små og lettbeinte som hunder og perfekt tilpasset det kuperte landskapet de lever i.

En gang i tiden vokste det trær på disse lyngheiene, helt ned i fjæresteiene, men da sau og geit kom til landet ble, både livsform og landskap endret fullstendig. Det er blitt februar og bøndene er klar for årets landskapspleie. Forholdene er ideelle. Det er frost i bakken, og tørt i lyngen. Her ute ved kysten har havet alltid vært en rikdomskilde, men fisk er ikke nok alene, kystbøndene må skaffe beiteplass til dyrene sine.

Astrid leter etter et godt område å tenne fyr. Litt vind er bra, men det bør ikke blåse for kraftig. Flammene kan fort komme ut av kontroll. Hensikten med å brenne lyng på denne måten er ikke å ødelegge, men tvert imot å ta vare på lyngteppet, for samtidig som lyngen brenner, så brenner også alle andre konkurrerende planter.
Steinalderbøndene i store deler av Vesteuropa endret kystlandskapet for å skaffe lyngbeite til de nye husdyrene sine. For skogen var det en katastrofe, men for kystbefolkningen var det en måte å overleve på.