Drømmen om Edens hage - innholdsresymè

Et guddommelig raseri, avslutter eventyret i Edens hage. Adam og Eva hadde forbrutt seg mot Gud, de hadde spist av kunnskapens tre og ble forvist fra denne hagen der Gud hadde latt alle slags trær vokse. Trær som var herlige å se til og gode å spise av. Fra nå av måtte Adam og Eva dyrke jorden selv.

I store deler av verden er naturen omskapt til produktive landskaper som skal dekke våre mest grunnleggende behov for mat og klær, men noen steder stiller vi større krav. Vi vil leve det gode liv, vi vil oppfylle drømmen om Edens hage.

Utgangspunktet for denne landskapsreisen var de treløse lyngheiene i Vest-Europa som er skapt av kystbefolkningen gjennom mange tusen års slit for føden. Men alle landskaper og menneskene som bor og jobber der, har sine egne historier å fortelle. Det er disse historiene vi jakter på, blant fjellbønder i Norge, blant korkskogsarbeidere i Spania, og hos en fargeglad tulipandyrker i Nederland. Vi skal gjøre innskudd i en frøbank på Svalbard, og møte en ung og vakker ugrasluker fra Irak. Vi skal forfølge drømmen om Paradis på jord. Vi begynner vår reise på en golfbane i Spania.

Spania

Engelskmannen Chris Holden og faren Ken spiller golf med Isela og Harry fra Tyskland. De leker seg sammen i et paradisisk ferielandskap. Her fins ingen bekymringer, ikke en eneste giftig slange, ikke noe uoversiktlig buskas. Bare små døsige hindringer, som er lett å komme seg ut av. Helt siden vi ble sparket ut av Edens hage har vi på vårt enkle menneskelige vis, forsøkt å gjenskape det bekymringsløse livet, og noen ganger har vi følt at vi nærmet oss målet. Ikke en eneste liten gresstorv ligger tilfeldig plassert på golfbanen her. For dette er menneskets drømmelandskap, en etterligning av Edens hage.

Golfsporten oppstod trolig i Skottland for 6 – 700 år siden av ren kjedsommelighet. Rovdyrene var mer eller mindre utryddet, så gjeterguttene hadde mye tid å slå i hjel. Saueflokkene var store og beitet gresset ned til roten. Kaniner hadde gravd hull i bakken. Små runde steiner lå over alt og gjeterstaven egnet seg godt som kølle. Resten kan vi tenke oss selv. Golf ble en verdenssport.

Og på golfbanen kan vi leke oss, bekymringsløst som Adam og Eva før de hadde smakt på kunnskapens tre. Vi har tid nok, og fyller vi tiden med lek, slipper vi å reflektere over de store og vanskelige spørsmålene om hvorfor vi gjør som vi gjør, og hva det fører til for andre. I dette landskapet frykter vi ingen slange. For Vår Herres banemester har vært tidlig opp og sett at alt var godt.

Andalusia

Alcalá er en fjellandsby i Andalusia i Sør Spania. Folk bor tett her, men det er landskapene rundt landsbyen de fleste lever av. Oksene har høy status i dette landet, og mange skoger har blitt omgjort til beiteland for husdyr, men her fins også en helt spesiell skog, formet ut fra menneskers behov for utsøkte drikkevarer.

Juan er 55 år gammel fembarnsfar og tjener godt som skogsarbeider i korkeikeskogen. Akkurat nå venter han på at sevjen skal stige i eiketrærne, det gjør ikke noe å vente for fisken biter godt for tiden. Om en uke eller to vil skogen sluke ham fullstendig, inntil da er han fri som fisken.

Verden trenger 20 milliarder vinkorker i året, de aller fleste blir produsert i Portugal eller Spania. Denne ene fabrikken bidrar med over 100 millioner vinkorker. Først må råvaren, som altså er bark fra korkeiketreet tørke og siden kokes, og tørke igjen før den er klar til å gå inn i produksjonen. Fabrikkeier Hector Morell sjekker varen nøye. Maur, biller og dårlige vekstforhold kan virke inn på kvaliteten.

Ett kilo bark blir til 130 vinkorker i fabrikken her, men det er to forskjellige kvaliteter. Når barken er ferdig tørket, blir den skåret til og satt inn i en maskin som stamper ut hver enkelt kork. Dette er naturkork og førsteklasses vare. Restene blir malt opp, blandet med lim og formet til en pølse som blir kuttet opp i riktig størrelse. I følge Hector er også disse korkene langt bedre enn de nye plastkorkene som etter hans mening knapt egner seg til billigvin. Det er disse korkene som har reddet eikeskogene i Spania.

Juan og broren Diego er på plass i baren i Alcala. Klokken er snart seks. Om morgenen. Her er fullt av skogsarbeidere som vil ha noe innabords før det går i skogen. I dag begynner korkhøsten. Sesongen varer fra juni til august. Bare på denne tiden av året, er det mulig å høste korkeik. En liten time på kronglete grusveier fører arbeidslaget inn i Alcornocales den store spanske eikeskogen. Nå skal eikeskogens rikdommer høstes. Brødrene Juan og Diego kler korkeiketrærne nakne. De har 16 mann med seg i arbeidslaget. Halvparten hører til i Juans nære familie. Øksen er det eneste redskapet. Den er nyslipt og skarp. Det ligger lang erfaring og mye omtanke bak hver minste bevegelse her. Treet må ikke skades. Det innerste barklaget skal stå igjen som beskyttelse.

Det er en fordel å kjenne den man jobber sammen med. Juan og Diego har høstet kork sammen siden de var guttunger. De begynte som vannbærere. Løp fra mann til mann mellom tørste skogsarbeidere. Etter 40 år i skogen klatrer Juan fremdeles som en gaupe i trærne. Og trærne tåler behandlingen. Hvis arbeidslaget høster på en forsvarlig måte, kan de komme tilbake til det samme treet hvert niende år og høste på nytt, om igjen og om igjen. I to hundre år vil disse trærne produsere kvalitetsbark, og for hver gang de blir høstet gir de fra seg mer enn 30 kilo bark. Nok til nesten 4000 vinkorker.

Når Juan og arbeidslaget jobber seg fram gjennom skogen, sørger de samtidig for å fjerne alle andre busker og trær. På den måten blir skogen lys og åpen og lett tilgjengelig. I disse åpne eikeskogene leter villsvin etter eikenøtter, men trærne er også viktige for trekkfugler på vei mellom Afrika og Europa, og ikke minst for den iberiske gaupen, som jakter på villsvin i disse skogene.

Barken som Juan og de andre høster blir båret frem til oppsamlingsplasser der alt blir lesset over på muldyr. Ingen maskiner takler det kuperte landskapet bedre enn disse muldyrene, og det ser ut til at det er nok å gjøre i lang tid fremover, både for muldyr og mennesker. For selv om plastkorker i vinflaskene blir stadig mer vanlig, er det fremdeles stor etterspørsel etter naturkork til kvalitetsvin.

På en god dag kan arbeidslaget til Juan høste omkring 8000 kilo kork. Den er verd mer enn 60 000 kroner. Det er smaken på tørre og halvtørre viner som driver Juan og Diego opp i trærne. Og så lenge folk vil ha naturkork i vinflaskene sine, vil korkeiken få lov til å dominere mange av skogene rundt Middelhavet. Om ni år kan Juan komme tilbake til samme treet og høste korkeikebark på nytt.

Norge, Hardangervidda

Hardangervidda i Norge er det største høyfjellsplatået i Europa. Her ligger den gamle stølen på Stavali. Et lite paradis for bøndene i Hardanger som i flere tusen år har sendt kyrne på sommerbeite her. Et gårdbrukerektepar fra Jondal, Gjertrud og Odd Arne Espeland driver denne stølen, men det er ikke stølsdriften alene som holder dem gående. De er også vertsfamilie på en hytte for fjellvandrere. Også her i fjellet, tusen meter over havet, har menneskers virksomhet gjennom generasjoner bidratt til å endre landskapet.

Det er første helg i juli. Odd Arne er hjemme på gården i Jondal. I dag skal kyrne til fjells. De norske fjordgårdene er små, og mangler beitland. I fjellet er det gress nok. Fem kyr og tre kalver skal av gårde denne morgenen. Hvis alt går bra er de fremme på Stavali før kvelds. Første del av turen er raskt unnagjort, men ved nasjonalparkgrensen er det stopp. Nå er det bare føtter og klauver som nytter. Den ville vestlandsnaturen er en utfordring for noen hver, men kyrne lar seg ikke stoppe så lett. I landskapet er det tydelige spor etter buføring. Denne formen for nomadisme har berget folket ved fjordene gjennom generasjoner.

Når bøndene tok husdyrene med seg til fjells, endret landskapet seg. Tregrensen ble presset nedover av beitende dyr og av mennesker som trengte brensel. Villrein og fugler ble fortrengt og rovdyr ble utryddet, for det var husdyrene som gav det beste utkommet for menneskene.

Stølslivet kunne nok ha sine romantiske sider, men i virkeligheten var det først og fremst beinhardt slit, i en kamp for å overleve. Hver minste dråpe måtte melkes ut av dyr og landskap. Det gikk på livet løs. I Frostatingloven (fra 1100-tallet) var det nødvendig å slå fast at: ”Om ein mann legg seg under andre folks dyr og drykk, då er han rettslaus.” De som skulle leve av stølsdriften, måtte stå på fra morgen til kveld, og det meste gikk med håndmakt. Separeringsmaskinen som skiller fløte fra melk, er et av få teknologiske hjelpemiddel fra den gamle Stavalistølen.

Men mye har endret seg på stølen. Det er ikke lenger kampen for mat og overlevelse som drar kyrne til fjells, men derimot fotturistenes drøm om et fjellparadis. Det er trivelig å se kyr beite på grønt og saftig fjellstølsgress.

Og der det beites vokser gresset, men nå er skogen på vei oppover i det norske høyfjellet. Det skyldes flere forhold: Det kjølige fjellklimaet er blitt varmere og forurenset nedbør gjødsler jorden. Da blir det lettere for trærne å etablere seg i høyfjellet. Men tilgroingen i området rundt Stavali skyldes kanskje aller mest at beitepresset er redusert. Det var flere husdyr i denne delen av fjellet før. Skogen er i ferd med å ta fjellet tilbake.

Og selv om Odd Arne og Gjertrud sine åtte kyr og kalver fråtser i grønt gress, så klarer de ikke å holde skogen i sjakk over alt. Det menneskeskapte fjellparadiset er stadig i endring.

Nederland

Det er vakkert når tulipanene blomstrer. Velstående mennesker reiser gjerne halve kloden rundt for å få oppleve skjønnheten i en paradisetterligning av et landskap som i Keukenhof i Nederland. Ordet paradis, er persisk (pairidaeza) og betyr ganske enkelt innhegning eller hage, men hvor kommer alle disse vakre tulipanene fra?

- Gud skapte himmel og jord, men Holland er skapt av Hollendere, sier de selv i alle fall. Og de har vel kanskje rett i det, for det meste av Holland ligger under havets overflate. Var det opp til Gud, skulle det svømt torsk og flyndre der tulipanene står i dag. Mer enn 1/3 av Nederland er stjålet fra havet. Ved hjelp av diker og demninger, og ved pumpekraft fra vindmøller, har hollenderne skubbet havet ut igjen der det kom fra. Så snart saltet var vasket bort, kunne bøndene begynne å dyrke den gamle havbunnen. Og de trenger plassen for Nederland er et av de tettest befolkede landene i Europa, men mat bekymrer ikke nederlenderne. Det kan de importere fra andre deler av verden. Blomster er langt viktigere, og mye mer innbringende.

I dette blomsterhavet holder Peter Konijn til. Få mennesker i verden har kappet flere tulipanhoder enn han. Peter Konijn lever av kjærlighet og vennskap mellom mennesker. Det er han som produserer blomstene du trenger når du vil glede dine kjære. Det vil si, det er først og fremst blomsterløk Peter produserer, resten av jobben overlater han til andre. Drømmen til Peter, er at han en gang i fremtiden kan finne en plante som hele verden vil etterspørre.

Allerede på 1600-tallet var tulipaner på mote i Nederland, og prisene steg til himmel. På ett tidspunkt kunne prisen på en enkelt og litt spesiell tulipanløk komme opp i over 5000 gulden. Nok til tjue årslønner for en snekker, men plutselig sprakk tulipanbørsboblen, løkinvestorene gikk konkurs og Nederlenderne fikk sitt første store børskrakk. Det er nok mer realistiske priser på blomsterauksjonene i dag, men den som skal gjøre en god handel må være lynrask. Lysindikatoren på klokken, viser fallende tilbudspriser. Den som trykker først får tilslaget.

I naturen er balansen mellom artene viktig. Når en art blir for dominerende, vil virus og parasitter få gode kår. Derfor blir tulipanåkrene i Nederland sprøytet ofte og giften hoper seg opp i jord og grunnvann. Slik er det ofte i menneskenes paradis.

Neste dag dukker kontrolløren opp. Finner han for mange planter med virus, vil åkeren til Peter få dårlig klassifisering av oppkjøperne, og løkprisen blir deretter. Etter inspeksjonen, må Peter svare for hvordan han har behandlet plantene, og hva han tenker å gjøre videre. Dommen er klar: Tulipanåkeren får topp karakter.

Det som var en vakker, fargerik åker skal bli fullstendig rasert. For skal Peter kunne levere gode løker neste sesong, må ikke blomsten få visne på stilk i år. Når blomsterhodet blir kappet, trekker løken til seg all tilgjengelig næring fra stilk og blad, og gjør seg klar for vinteren. Om noen uker kommer Peter til å ta opp tulipanløkene og legge dem på vinterlager. Og først til neste år, vil tulipanen blomstre på sitt vakreste, og kanskje i din egen hage.

I en tulipanåker oppstår det ofte mutanter, helt nye blomstervarianter. Peter tar vare på de vakreste. Dette er tulipaner du aldri før har sett, for disse vokser bare i denne ene åkeren, men hvis en planteoppkjøper oppdager dem, og gjør dem kjent ute i verden, kan Peter tjene seg rik. Han kan i det minste drømme om det. Og slik har vi drevet på i mange tusen år, over alt i verden. I håp om å skape oss en bedre fremtid, har vi grepet inn i skaperverket på vårt enkle, menneskelige vis.

Svalbard

Men det hender eksperimentene våre går over styr. For å unngå katastrofe, er det opprettet en bank, i et fjell på Svalbard. Det er klart for et nytt innskudd.

Vijal Jada og Bent Skovmand kjører snøscooter på Svalbard. Vial er frøtekniker og Bent er sjef for Nordiska Genbanken. De har verdisakene med seg i vesken.

Longyearbyen ligger på 78 grader nord. Landskapet her er dekket av is og snø store deler av året. Rundt byen er det spor etter hundre år med gruvedrift i et arktisk tundralandskap der selv svalbardreinen sliter for føden. Fjellene er hvite og vakre på utsiden, men det menneskene har vært på jakt etter her, er det sorte kullet på innsiden. Etter hundre år med gruvedrift er fjellene rundt Longyearbyen mer eller mindre perforerte.

Kullutvinningen i Gruve 3 ble stoppet i 1996, men de gamle gruvegangene er fremdeles tilgjengelig. Noen kommersiell suksess var aldri denne gruven, likevel holdt myndighetene driften gående i mer enn tjue år. De menneskeskapte landskapsendringene i fjellet her, hadde med storpolitikk å gjøre. Under den kalde krigen var det spesielt viktig for Norge å ha aktivitet gående på Svalbard. Det ser ikke akkurat ut som noen Edens hage her inne, men det som skapte kullagene i dette fjellet, var vakre skoger og gressenger, og store torvmyrer fulle av plantefrø. For 50 - 60 millioner år siden kom alt dette under press av store lag med sand som ble til fjell.

Her ligger Nordiska genbanken sitt sikreste lager. Under flere hundre meter solid fjell i gruve 3. Her er det permafrost. Minus 3,8grader, sommer som vinter. Det er på tide å hente fram verdisakene. Det er frø det handler om, frø fra noen av våre mest verdifulle planter: Frø fra erter, korn og gress er lagret her, for å gi sikkerhet mot menneskenes manipulering med livsformer. Hvis noe går galt. Hvis vi i vår iver etter å gjenskape edens hage, mister noe på veien, kan vi gå til denne banken, for å finne tilbake til utgangspunktet, men bare en brøkdel av verdens genetiske plantemateriale er samlet i slike genbanker.

Containeren i Gruve 3 på Svalbard står trygt plassert og langt unna ondskapens akse, men trolig nærmere stormaktenes atomubåter enn de fleste er klar over. Og hvor er Edens hage nå, en liten evighet etter at vi ble satt til å dyrke jorden selv.

Tyrkia

Byen Sanli Urfa ligger Sørøst i Tyrkia. Det blir påstått at den store Abraham ble født her, og at fisken i dammen egentlig er brennende vedkubber som ble skapt om til fisk en gang Gud måtte redde Abraham fra å bli brent på bålet. Derfor har tyrkerne av religiøse grunner endret landskapet her til en park for jøder, muslimer og hellig fisk.

Historien om Abraham er bare en av mange religiøse myter fra dette området, og mange forteller om et liv med mindre slit. Ikke langt unna ligger fjellene der Eufrat og Tigris har sine kilder. Begge disse elvene skal i følge 1. mosebok springe ut av Edens hage. Det er den vi jakter på nå.

Undersøkelser viser at villhveten som vokser i dette området, er genetisk sett svært lik den hveten vi har kultivert og bruker som matkorn i dag. Det kan være et tegn på at det var her korndyrkingen begynte. Kanskje var det her vi levde våre aller første hvetebrødsdager.

Teorien ble styrket da Goebekli Tepe ble oppdaget for noen få år siden. Merk deg navnet, for det kommer til å bli skrevet med gullbokstaver i fremtidens historiebøker. Steinene som er i ferd med å bli avdekket nå, ble trolig plassert på åskammene her allerede for 11 000 år siden, av et folk som ville feire den rike kornhøsten. Men skal vi nå helt frem til Paradis på jord, må vi dra rett over grensen til Tyrkias nærmeste nabo.

Irak

Laila er 20 år og ugift. Før hun går på jobb ute på melonmarkene, hjelper hun til med morgenstellet hjemme.

En liten flokk med geiter og sauer er det som holder familien i live. Laila drømmer om å få seg sin egen familie. Inntil videre bor hun hjemme hos foreldrene sammen med syv søsken i landsbyen Dagi i Nord-Irak. Hun tilhører en gruppe kurdere som har sin egen helt spesielle religion.

Irak er et land med enorme ressurser. Disse elveslettene mellom Eufrat og Tigris egner seg godt for jordbruk så sant en får tilført nok vann. I mer enn 6000 år har mennesker bygget kanaler fra elvene og inn til de store kornmarkene her. Overskuddet som ble skapt på disse makene la grunnlag for verdens første store sivilisasjoner.

Det er her Laila jobber. Hun luker ugras på en diger melonåker og tjener litt på det, men kvinnene som jobber her blir ikke rike. Arbeidet er tungt for ryggen og dagene er lange. Jordeieren følger nøye med. Det er slik livet er her utenfor Eden.

Prins Kamaran er Yesidienes prins. Han er opptatt av at folket hans skal ha det godt. Der er omkring 200 000 yezidier i verden. De fleste bor i kurdiske deler av Irak og området rundt. Hver morgen samler han bøndene i nabolaget til en kopp kaffe og til en samtale om verdenssituasjonen, og det er nok å snakke om for det har gått hett for seg i Irak de siste årene. Prins Kameran har juridisk utdanning fra universitet i Kairo. Han megler i stridigheter om beitedyr og eiendomsgrenser og andre mulige konfliktsaker. Om ikke de gamle blir enige om alt, rundt kaffen, så finner de sammen i felles tro. De er alle yezidier, bosatt like utenfor Paradis. Misjonering er uaktuelt, for bare den som er født som yezid blir inkludert. Men den yezidiske ånd kan spres, ikke i form av aggressiv argumentasjon. Heller som en bie som i det stille flyr rundt og befrukter verden med sitt budskap.

Prins Kameran er opptatt av folket sitt ve og vel: Han følger nøye med i arbeidet både hos birøkteren og blant de som sliter med ugras ute på åkeren. Nest etter sin onkel er prins Kamaran den fremste blant Yezidiene. Han drar ofte, til Laleshdalen, for å søke svar. Som prins må han ta stilling til både politiske og religiøse spørsmål.

På veien må han krysse broen, som skiller mellom helvetet på jord og paradis. Dette er Paradis, for i følge gamle yesidiske vers, løftet Gud en gang Laleshdalen ned fra himmelen for å skape et Paradis på jord. Han brakte Lalesh ned fra oven Lalesh ble vakkert over alt. På jorden begynte plantene å gro, og når prinsen kommer til tempelgården drysser det søt morbærfrukt ned fra trærne, slik det bør i en paradisisk verden. Nå har riktignok en av Laleshtempelets munker en finger eller ti med i spillet, men morbærfrukten er søt uansett hvordan himmelens gaver kommer ned fra oven. Lalesh er både Paradis og Mekka for Yezidiene. Her kan munker og lærde samles for å utveksle kunnskap om Yezidienes åndelige arv.

I dag skal også Laila til Paradis. Alle Yesidier bør besøke Lalesh, helst en gang i året, men for Laila som bor like ved, er det nærmest for en piknik å regne. Hun gleder seg likevel, for ved Sheik Adis grav kan hun legge frem sine innerste drømmer. Far og mor er med som anstand. Man vet aldri hva unge vakre kvinner kan finne på i Paradis…

Sheik Adis gravkammer er det helligste stedet i Lalesh. Her knytter Laila knuter på silketørklærne. En knute for hvert ønske. Og ønskene hennes er de samme som de har vært for de fleste av oss, siden vi ble sparket ut av Edens hage. Hun vil slite mindre på melonmarkene, hun vil ha frihet og kjærlighet, og kanskje til og med en mann å dele liv og barn med. Og kanskje kan prinsen hjelpe, for i følge tradisjonen er det et godt tegn hvis noen straks knyter opp igjen knutene. I yesidienes Paradis er velviljen betingelsesløs.

Så Laila kan dekke sitt piknikbord med epler og bananer og glede seg over fruktbarheten og det gode liv i Laleshdalen som ble løftet ned fra himmelen. Og selv om hun snart må tilbake til hverdagen i melonåkeren, kan hun trøste seg med at den yesidiske Paradis er større en hele universet. Det fins over alt hvis man bare tar vare på skaperverket.