Fruktbar balanse - inholdsresymè

I mer enn 10 000 år har vi mennesker kjempet for å omskape vill natur til landskaper der flere kunne overleve. Vi har slitt for føden og for klærne vi kler oss i. Vi har tatt vare på de plantene vi liker, og ryddet andre bort. Vi har avlet fram og formet husdyrene slik vi helst ville ha dem. Vi har pløyd jorden og laget redskaper som gjorde jobben lettere for oss. Over store deler av kloden har vi skapt nytt land, men hvordan skjedde disse landskapsendringene, og hva har de gjort med oss?

Norsk kulturlandskap

Før jernet kom, ble mye av dyreforet hentet fra trærne. Styving eller lauving kunne bøndene klare helt uten redskaper, eller med en enkel steinøks. Arbeidsmåten har vært i bruk i minst 5000 år, men sognebonden Lars Grinde er en av de siste her i landet som fremdeles styver. Og det er slett ikke dumt å styve, for der greinene blir fjernet, slipper solen til, og produksjonen øker både på bakken og i trærne.

Arbeidsmåten er stort sett den samme, enten gården ligger ved en norsk fjord, eller i et fjell i Nepal. Når Lars Grinde er ferdig med å styve, bunter han lauvet sammen og tørker det til vinterfôr for kyr og sauer.

Styvingsliene har preget oss. Særlig i skumringstiden dukket de underjordiske opp. De vokste ut av landskapet og inn i menneskene. De ble en del av folketroen og fortellertradisjonen, og vår egen nasjonale identitet. Da jernet og ljåen kom endret gårdene seg, for det er mye enklere å slå gress med ljå, enn å styve. Derfor ble innmarken utvidet fra noen små åkerlapper til også å omfatte store slåtteenger. De nye jernredskapene endret landskap over alt i verden, men også selve jernproduksjonen satte sine tydelige spor, men det begynte i det små…

Etiopia

- Gud skapte jorda og jernmalmen, jeg knuste jernmalmen. Jeg laget jernet og utstyret som folket mitt bruker, sier Chilacho Toto Huluko. Chilacho er smed i Oska Dencha, og en høyst uvanlig mann. Han er den siste smeden i verden som av nødvendighet lager jern fra grunnen, slik det ble gjort andre steder for 3- 4000 år siden.

For Chilacho handler jernproduksjon om langt mer enn å lage redskaper. Det har med rang og status i et kastesamfunn å gjøre, om fruktbarhet og seksualitet, og om ærefrykt for det guddommelige i jord og fjell og flammer. Vi må se nøye på øksen som blir banket ut av det glødende jernet. Dette er et av de siste redskapene Chilacho kommer til å lage, og med han er jernalderen definitivt over.

Oska Dencha ligger i et utilgjengelig fjellområde, nær 2000 meter over havet i Sør-Etiopia. Landskapet er nesten ugjennomtrengelig. I dalbunnene er det sump og elver, tett jungel dekker de bratte skogsliene . Folk foretrekker å bo på åskammene, det er luftigere der. Det tar fire dager fra nærmeste bilvei til Oska Dencha, men de tusen menneskene som bor her er ikke helt isolert, for innimellom er det markedsdag og da dukker det gjerne opp handelsmenn med kjøpevarer fra en annen verden.

Chilacho bor i en liten stråhytte i utkanten av Oska Dencha sammen med kona Misila og deres tre barn. Han er i gang med å bygge sin aller siste jernovn. Misila har et godt håndlag med leire. Det er tradisjonfor atsmedkastens kvinner lager leirkrukker.Jernproduksjonen sysselsetter hele smedfamilien, og bidrar til å opprettholde det folk i Oska Dencha har sett på som en gunstig arbeidsdeling.

Smeden produserer våpen og jordbruksredskaper. Derfor er han farlig, men også uunnværlig. Chilacho er både inkludert, og utstøtt. Han ble hentet til Oscha Dencha da han var 20 år. Han fikk ikke lov til å holde husdyr, eller dyrke jorden. Han måtte bo i utkanten og kunne ikke omgåes andre i landsbyen. På den måten ble han helt avhengig av de som forsynte han og familien hans med mat. Chilacho var blitt en slave, men en farlig slave, for han brenner den hellige jorden. Han skaper malm om til jern, og bare han vet hvordan ovnen føder sitt barn.

Chilacho sjekker ovnen nøye. Det er en hellig handling, for ovnen er en kvinne som skal befruktes. Fra ovnen skal jernet fødes, slik kvinnen føder sine barn. Alle fødsler blir regnet som urene og må foregå på trygg avstand fra landsbyen, men ikke lenger unna enn at alle som skal delta kommer fram i tide. Det må luft til, om det skal bli god fyr i ovnen. Leirkrukker blir gravd ned i bakken som fundament for blåsebelger. Femten store leirpeniser må tilpasses nøye til avstanden mellom krukke og ovn. Så blir alt festet og tettet med nytråkket leire.

 I Chilachos verden er jernproduksjon som et samleie. Ovnen er kvinnen, malmen er mannen. Gjennom rytmiske bevegelser skal mann og kvinne bli til ett. De skaper barnet. Jernet. Redskapene som kan forandre skrinn jord til nytt og fruktbart jordbruksland. Og det er viktig å holde takten. Det gir det beste resultatet. Flammene i ovnen vil komme ut og straffe de som ikke er i rytme. Chilacho har lyttet til ovnen. Det eneste som mangler nå er bønn og geiteblod. Det skal hjelpe, mot svidde tær, mot dårlige flammer og svakt jern.

Neste dag, så snart ovnen er blitt kald, kan Chilacho inspisere resultatet. Jernklumpene som hentes ut, er ikke store, men det er nok til å smi en øks og kanskje til og med en hakke.

Men det går mot slutten for Chilacho nå, for til neste år kommer bilveien nærmere. Da er skrapjernet bare en dagsmarsj unna. Det vil trolig utkonkurrere Chilacho, og med han er jernalderen definitivt over, både her i Oskha Dencha og i hele resten av verden. Chilachos jernredskaper har bidratt til landskapsendringer, men i de store skogene rundt Oska Dencha er sporene etter jern og jordbruk små og nesten ubetydelige. Det er langt mer synlig i nabolandet Sudan.

Sudan

For omkring 2000 år siden var Meroe sentrum for et av Afrikas mektigste kongedømmer. Nå suser toget fort forbi, et sted hvor tiden har stoppet opp.

 Folket her levde av jordbruk og handel. De lagde et nytt avansert skriftspråk og de bygde pyramider, men det var jernproduksjon som gjorde Meroe til et maktsentrum, så lenge det varte. Rundt byen var det mye malm og det var tilgang på tømmer fra savannene, men da trærne ble hugget ble savannen til ørken.

I dag er det bare ruiner og slagghauger igjen, men jernet som ble laget her og andre steder i verden, la grunnlag for nye landskapsendringer. Vi skal følge teknologisporet til en mykere virkelighet.

Arizona, USA

Howard Wuertz er bomullsbonde og som snytt ut av den amerikansk drømmen. Som nyutdannet jordbruksingeniør kjøpte han seg en falleferdig og uttørket gård på størrelse med, la oss si omkring tusen fotballbaner. Howard fant vann og ble rik. I dag heter det Sundance Farm her, og det dreier seg mest om bomull.

Få tekstiler har kommet verdens befolkning tettere inn på livet enn bomull. Det er det mange grunner til. I Amerika ble bomullsjeansen, selve symbolet på individuell frihet. De afrikanske slavene så kanskje annerledes på saken, de som måtte dyrke opp bomullsåkrene der indianerne var jaget bort.

Moderne bomullsproduksjon er et barn av den industrielle revolusjonen. Den første gin-maskinene som skiller bomullsfibrene fra frøene, ble oppfunnet i 1793. Det var da det tok av. Den industrielle revolusjonen gjorde arbeidet lettere, men teknologien stilte også helt nye krav til landskapets utforming. Flate landskaper bruker mindre vann, og er lettere tilgjengelig for de store maskinene.

Sundance Farm var en gang Hohokam indianernes land. De dyrket mais, gresskar og bomull, og bygde kanaler som førte vann til åkrene. Vannledningsnettet som gården bruker i dag, bygger faktisk på det fundamentet som indianerne utviklet for 2000 år siden. I Arizona er vann en kritisk mangelvare, men Howard har utviklet sitt eget vannsparingsanlegg. Egentlig er det bare plastrør med hull i, men siden rørene blir gravd ned i jorden, blir fordampningen minimal. Systemet fungerer både i hagen og ute på de store bomullsmarkene. I åkrene ligger vannledningsrørene på rekke og rad: En meter mellom hver og 25 cm under overflaten, like ved planteroten. Rørene er satellittposisjonert. Slik vet traktorføreren nøyaktig hvor han kan sette redskapene i jorden, uten å ødelegge. Fra et lite skur kan Howard’s ansatte styre hvor mye vann og kjemikalier som skal ut i den enkelte åkeren. De sparer en del på det, men ikke nok til å forhindre at grunnvannsstanden synker under Sundance Farm.

I dag er det høyteknologiske maskiner som slaver på bomullsmarkene, og det må til fordi disse markene er enorme. Bare i USA dekker de et areal på størrelse med Danmark, og på Sundance farm dyrkes det hvert år bomull nok til 1,8 millioner dongeribukser. Det skulle vel holde.

Men det er ikke bare maskinene som regnes som tekniske vindundere. Til og med plantene her er resultat av moderne ingeniørkunst. De er genmodifisert. De er tilført et arvestoff som gjør at kjevene til den fryktede bomullsfluen låser seg når den prøver å beite på plantene. Fordelen er at man kan redusere bruken av kjemikalier. Ulempen er at man ikke aner hvilke følger eksperimentet vil få.

Tekniske løsninger til tross, bomullslandbruket i USA går med dundrende underskudd og er helt avhengig av statlige subsidier for å klare seg i konkurransen mot bomullsprodusenter i fattigere land. Howard er på vei til nye forretninger. Han har skjønt hvilken vei det bærer. Nå vil han bygge boliger for 30 000 mennesker på gården. Det gamle Hohokamlandet skal bli til Sundance City.

Hellas

Hellas er beskrevet som en båt, en vin og et oliventre. Det er ikke så langt fra sannheten, for grekernes handels- og sjøfartstradisjoner har hatt mye å si for landskap og levevis. I sentrum for det hele står oliventreet.

Det finnes 30 millioner oliventrær på Kreta. Ana eier 250 av dem. Anna og Georgios (62) rydder i olivenlunden. Trærne her får ikke vokse som de vil. Det er viktig at greinene som bærer frukt får mest mulig lys. De andre sager Georgios bort. Anna og Georgios bor i landsbyen Arkhanes. Oliventrærne er ikke nok til å leve av alene, men hvis høsten blir god, og i kombinasjon med husdyr og druer, kan de klare seg sånn noenlunde.

Bare noen få kilometer unna ligger Knossospalasset. Minoerne som styrte her for nærmere 4000 år siden var kjent for sin hasardiøse fruktbarhetsdans på okseryggen, men mye av velstanden var bygget på handel. Fra Kreta gikk det båtlaster med saueull, vindruer og ikke minst olivenolje i digre krukker. Minoernes handel endret landskapet. Nå kunne bøndene konsentrere seg om ett eller noen få produkter. Det de ellers hadde bruk for kunne de kjøpe eller bytte til seg. Kreterne ble spesialister på Oliven.

 Ana og Georgios høster slik det har vært gjort her i mange tusen år, for kreterne var blant de første i Europa som drev jordbruk. Men det var ikke bare enkelt, for når skogen ble erstattet av åker og beitemark, fikk solen bedre tak. I det varme Middelhavsklimaet fordampet vannet og landskapet tørket ut. Oliventreet ble redningen. Disse trærne har røtter som graver seg langt ned i den tørre, steinete bakken. De tåler langvarig tørke, og når de først har vokst opp, bærer de frukt i mange hundre år . Men d a kreterne erstattet naturskogen med olivenlunder, gikk det hardt ut over mangfoldet i naturen. For den nyskapte skogen var tilpasset mennesker og hadde ikke plass for ville planter og dyr.

Georgois har det travelt. For hver time som går etter høsting, øker syrenivået i oljen. Blir det for høyt går det ut over kvalitet og pris. En kjemisk test gir svaret. Syrenivå er akkurat der det skal være, under én prosent. Georgios har grunn til å smile. Dette er ekstra jomfruolje. Det blir en god pris. Nå må den gylne vesken, jomfruoljen, klare seg på egen hånd ut i verden..

Kina

Kineserne har hatt silkeorm som husdyr i mer 4000 år, men kunnskapen om den ble holdt hemmelig helt til to munker på 500-tallet smuglet silkeormegg ut av Kina i en vandrerstav. Da hadde allerede silkeveien mellom Kina og Romerriket etablert seg som en av verdenshistoriens mest betydelige kanaler for utveksling av varer og ideer.

Men om silkeormen var verdifull og bidro til landskapsendringer i Kina, så ble den aldri like viktig som ris.

Over halve verdens befolkning spiser ris hver eneste dag, og er fullstendig avhengig av dette næringsrike kornet.

Ingen annen plante har medført større og mer omfattende landskapsendringer og få, om noen, har hatt mer å si for samfunnsutvikling og politikk. I Kina var maktgrunnlaget til keiserne gjennom flere tusen år, basert på kontroll med produksjonen på rismarkene.

Landbruket i Kina er for lengst mekanisert, og det er ikke få millioner tonn ris som renner ut av forhøsterne her. I nabolandet Nepal dyrker man ris i terrasser som er spadd opp for hånd. Her er båndene mellom mennesker, landskap og tradisjon fremdeles nære og tydelige.  

Nepal

Newarene har vært den dominerende folkegruppen i Katmandudalen. I Bakthapor har bøndene lenge bodd i tette bysamfunn på lik linje med folk fra andre kaster. De sparer fruktbar mark på det. Slike terrasselandskap har bidratt til befolkningsøkning og samfunnsutvikling mange steder i verden. Nepal er ikke noe unntak.

Badri er 29 år og gift med like gamle Indra. De var 16 år da de giftet seg. Nå har de tre barn sammen. De dyrker ris om høsten og hvete om våren, og hvis avlingen blir god kan de selge overskuddet og legge penger til side til skolegang for barna .

Badris familie sår ris i små åkerlapper i midten av juni. Tre uker senere er det klart for omplanting til en våtere åker. Nå skal risplanten helst stå 10 cm under vann. Hvis alt går bra kan Badri høste over 2000 kilo ris her i oktober. Nepal er et fjelland med grenser mot India og Tibet. Himalayafjellene samler opp skyer og regn. Det er en fordel, for det må mye vann til dersom det skal bli nok til alle risterrassene.

Pashupatinath er hinduenes helligste sted i Nepal. Tempelet er viet guden Shiva og her kommer hinduer fra hele verden for å kremere sine døde, for Shiva vil gjerne kjenne lukten av svidde lik. Ilden fortærer den døde. Asken blir kastet i den livgivende Bagmati-elven. Det er slik Shiva vil ha det, for han er ødeleggeren, men også den som skaper nytt liv av det døde. Utallige små templer er reist til Shivas ære, og til ære for den vindunderlige fruktbare balansen.

Og fruktbart er det i Shivas land. Hele fjellsider er omarbeidet til terasselandskap, og fra elvene er det bygget et sinnrikt system av kanaler som fører vann inn til åkrene. I over 6000 år har mennesker forskjellige steder i verden bygget kanaler og terrasser, og det har ikke vært like vellykket over alt, men resultatet har ofte økt matproduksjonen. Badri og folket hans må sørge for at kanalene har riktig hellingsgrad slik at vannet kommer alle terrassene til gode.

Bønder som investerer mye arbeid i jordene sine må være fastboende, men da blir de også lette å kontrollere og skattlegge. Det er et godt utgangspunkt for makthaverne. Øker matproduksjonen, blir det flere mennesker, og da er det ikke nødvendig at alle graver i jorden. Noen kan regne ut jordklodens bane rundt solen eller finne opp et nytt skriftspråk. Andre kan lage våpen eller bygge slott til konger, men makthaverne kan også gi noe tilbake. De kan bygge nye kanaler til folket sitt. Det er i dette samspillet, mellom landskap og menneskers kamp for å overleve, at mange store sivilisasjoner har utviklet seg. I hinduistisk tenkning er alt vevd sammen i en syklus. Liv visner og dør, og gror frem på nytt. Orden blir til kaos, og kaos til nye universer. Sol og måne og plantene vi sår og høster minner oss om at vi selv er en del av den evige runddansen. Blir den fruktbare balansen forrykket, kan alt i hele universet bli fortrengt.

Men nå er det, Sakimaanaa Puni, fullmånefest i Bakhtapor. Badri elsker disse festene, der hele byen er samlet for å ære naturens gang og det kosmiske kretsløp. På høsttakkefesten flommer det over med drikkevarer, både for små og store. Når Shiva og Parvati er gjort stas på med risbrennevin og blomster, er det klart for å føre overfloden hjem til byen. - Kashe, kashe, ropes det utover gater og torg. - La det flomme, la rikdommen vokse.

Risbrennevinet har hatt sin tydelige virkning. Slik er det, og slik skal det være, i respekt og takknemlighet for gudenes gavmildhet.

For Newarene er risen langt mer enn en rituell rekvisitt. Ris er mat og inntekt. Et bindeledd, en navlestreng mellom det fruktbare landet og menneskene som lever av det.